addanomadd

a d d a n o m a d d


Nynorsk omsetjning under &

Traduction française ci-dessous




Bone-cage Furniture


The structure, the base, the foundation, the solid stuff. I’m talking about standing, sitting, walking, and lying down. There was a beginning and then there’s the end.  


I’m here now somewhere in between.  

Before I was nothing, but in the end, in the end when there’s no more me, the bones will still be. Buried probably.  It’s rather rare to find human bones in the soil. Unless you know where to dig for them, of course. 

There!  

The earth is not overpopulated!  If it were there would be human bones everywhere!  Myths. 

My bones carry me around. Take me wherever I want to go. A neat machinery that doesn’t complain. 

Always there. 

I complain sometimes. But rarely over my bones. Bones don’t have ears so they couldn’t hear it if I did. Complain. But then again bones don’t think. 

I think.  

My brain is in a bone box. The skull. 

My whole body is a box on legs!  

I’m a cupboard! 

A bone furniture covered in leather.

Talking furniture. 

See! 

Smart devices have always been here. The skull has screens and movement sensors. 

And it can answer you, beg you and command you! 

Or ignore you if you can’t find the right button for the secret rib cage drawer to my most protected room,  the diamond love powered engine station: my heart. 

My heart lives in the bone cage furniture in a bone apartment in a bone building with organs over and organs under.


Wow! 

I’m a skyscraper!  

The brain lives at the top floor in the skull 

A couple of floors over the caged heart 


Under there’s the stomach 

and at the ground floor the vagina. 

The vagina has a little garden. 


Well it might do for an Airbnb, 

you can’t stay there too long. 

The same goes for the stomach actually. 

I wouldn’t like you to constipate me. 

But my heart 

if you find the right button you’re welcome to stay, maybe forever! That is, if my heart could last forever. 

Nope, it will not. 

The remains of its cage will, it will fall apart, the bones will separate, dry out, but not die out. They will just lie there quietly underground, in the dark, in the dirt, where busy  bugs and slimy worms are kings and queens in this hidden part of our beloved Mother Earth. 

There lies the frame that held my person. I was everything in that frame.  I was a woman and a mother,  a daughter,  and a sister. I was solid and soft, I was imagination, I was life and I was love, sometimes under and sometimes above but always with hope and dreams, and some even came through or so it seems,

says the wind in a whisper,  

takes me drifting high up with the birds who are singing and I am dancing, swirling around, becoming pirouettes, lighter than feathers, lighter than ideas, lighter than…


~ Ingunn Egset




Beinburmøbel 

Strukturen, basen, fundamentet, dei solide sakene. Eg snakkar om å stå, å sitje, å gå, og å leggja seg  nedpå. Der var ei byrjing før vi kjem til enden. 

Eg er her no ein stad midt i mellom. 

Først var eg ingenting, men til endes, til endes når eg ikkje lenger er, vil beina framleis være her. Gravlagde går eg ut ifrå.  

Det er heller uvanleg å finne menneskebein i jorda. Unnataket er om du veit kvar du skal grave etter  dei, sjølvsagt. 

Sjå der ja! 

Jorda er ikkje overbefolka! Om ho var ville vi finne menneskebein overalt! 

Myter. 

Beina mine ber meg rundt omkring. Tek meg kvar eg måtte ynskje å gå.  

Ei påliteleg maskin som aldri klagar. 

Alltid der. 

Eg klagar av og til. Men sjeldan over beina mine. Bein har ikkje øyrer så dei kunne ikkje ha høyrt  det om eg hadde.  

Klaga.  

Men så er det no slik då at bein ikke tenkjer. 

Eg tenkjer. 

Hjernen min er i ei boks av bein. Skallen. 

Heile kroppen min er ei boks på føter! 

Eg er eit skap! 

Eit lærkledd beinskap. 

Snakkande møbel.

Sjå der! 

Smartapparat har alltid vore her. Skallen har skjermar og rørslesensorar. 

Han kan svare deg, trygle deg, og kommandere deg! 

Eller ignorere deg 

om du ikkje skulle finne den rette knappen til den hemmelege brystkasseskuffa i mitt best verna rom, til den diamantkjærleiksdrivne motorstasjonen: hjartet mitt. 

Hjartet mitt held til i eit beinburmøbel i ei beinleiligheit i ei beinbygning med organ over, og organ under. 

Wow! 

Eg er ein skyskrapar! 

Hjernen bur i toppetasjen i skallen 

eit par etasjar over det innebura hjartet. 

Under der finn vi magen 

og i grunnetasjen vaginaen. 

Vaginaen har ein liten hage. 

Vel, den kunne duge som Airbnb, 

men du kan ikkje bu der for lenge. 

Det gjeld forresten for magen også. 

Eg ville ikkje like at du konstiperer meg: 

Men hjartet mitt 

om du finn den rette knappen er du hjarteleg velkomen til å verte, kanskje for alltid!  Det vil seie, om hjartet mitt skulle vare i all æve. 

Men nei, det vil det nok ikkje. 

Restane av buret vil.  

Det vil falle frå kvarandre, beina vil skilje seg, tørke ut, men ikkje døy ut. 

Dei vil berre ligge der stille under jorda, i mørket, i skiten, der travle insekt og slimete makkar er  kongar og dronningar i gøymde delar av vår kjære moder jord.

Der ligg ramma som held min person. Eg var alt i den ramma. Eg var kvinne og mor, dotter og  syster. Eg var solid og eg var skjør, eg var fantasi, eg var liv, og eg var kjærleik, nokre gongar under  og andre gongar over, men alltid med håp og draumar, nokre vart til og med realitet.  Eller slik kan det sjå ut, 

seier vinden kviskrande, 

tek tak i meg og lyftar meg høgt opp til fuglane som syng, eg dansar, svirrar rundt, vert til piruettar,  lettare enn fjør, lettare enn tankar, lettare enn…


~Omsett til nynorsk av forfattaren




Meuble en cage d’os

La structure, la base, le fondement, la matière solide. Je parle de rester debout, assis,  couché et marcher. Il y a eu un début et puis il y aura la fin. 

Je suis ici maintenant quelque part entre les deux. 

Avant je n’étais rien, mais à la fin, à la fin quand il n’y aura plus de moi, les os  resteront. Enterrés probablement.  

Il est rare de trouver des os humains dans le sol. À moins qu’on ne creuse pour  les trouver, bien sûr: 

Voilà ! 

La terre n’est pas surpeuplée ! Si c’était le cas, il y aurait des ossements humains  partout !  

Mythes. 

Mes os me portent. Ils m’emmènent là où je veux aller. Une machinerie soignée qui  ne se plaint pas. 

Toujours là. 

Je me plains parfois. Mais rarement de mes os. Les os n’ont pas d’oreilles, alors ils ne pourraient pas m’entendre si je me plaignais. 

Mais là encore, les os ne pensent pas. 

Je pense. 

Mon cerveau est dans une boîte à os. Le crâne. 

Mon corps tout entier est une boîte sur pattes ! 

Je suis un placard ! 

Un meuble recouvert de cuir. 

Meuble parlant.

En effet! 

Les appareils intelligents ont toujours été là. Le crâne possède des écrans et des capteurs de mouvement. 

Et il peut répondre, supplier et commander ! 

Ou rester indifférent si on ne parvient pas à trouver le bon bouton pour le tiroir secret de la cage thoracique, ma pièce la plus protégée, la station moteur alimentée par le diamant  d’amour : mon cœur. 

Mon cœur vit dans un meuble en cage d’os, dans un appartement en os, dans un  bâtiment en os, avec des organes au-dessus et des organes en dessous. 

Ouah ! 

Je suis un gratte-ciel ! 

Le cerveau vit au dernier étage dans le crâne 

Quelques étages au-dessus du cœur en cage. 

En dessous il y a le ventre 

et au rez-de-chaussée le vagin. 

Le vagin a un petit jardin. 

Eh bien, ça pourrait faire l’affaire pour un Airbnb, 

Sauf qu’on ne peut pas y rester trop longtemps. 

En fait, c’est la même chose pour l’estomac. 

Je ne voudrais pas qu’on me constipe. 

Mais quant à mon coeur, qui trouverait le bon bouton pourrait y rester, peut-être pour toujours, si mon cœur lui-même pouvait durer éternellement. 

Mais non, ce ne sera pas le cas.

Les restes de sa cage resteront. 

Elle s’écroulera, les os se sépareront, se dessècheront, mais ne s’éteindront pas.  Ils dormiront simplement là tranquillement en dessous, dans le noir, dans la terre, où  les insectes occupés et les vers gluants sont rois et reines dans cette partie cachée de  notre bien-aimée Terre Mère. 

Là se trouvera le cadre qui contenait ma personne. J’étais tout dans ce cadre. J’étais une  femme et une mère, une fille et une sœur. J’étais solide et douce, j’étais l’imagination,  j’étais la vie et j’étais l’amour, parfois en dessous, parfois au-dessus, mais toujours avec  de l’espoir et des rêves, dont certains s’en sont sortis, semble-t-il, 

murmure le vent, 

Il m’emmène voler très haut avec les oiseaux qui chantent, et je danse, tourbillonnant,  devenant des pirouettes, plus légères que des plumes, plus légères que des idées, plus  légères que…



~Traduit par l’auteur


This work is licenced under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-NoDerivatives 4.0 International Public License ~ Esta obra está bajo una Licencia Creative Commons Atribución-NoComercial-SinDerivadas 4.0 Internacional (CC BY-NC-ND 4.0)

This work is licenced under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-NoDerivatives 4.0 International Public License ~ Esta obra está bajo una Licencia Creative Commons Atribución-NoComercial-SinDerivadas 4.0 Internacional (CC BY-NC-ND 4.0)